Kraniosakralterapi (KST) stammer fra den osteopatiske tradisjonen utviklet av William G. Sutherland på 1930-tallet, basert på kraniell osteopati. Metoden ble videreutviklet og popularisert av dr. John Upledger på 1970/80-tallet, som gjorde den tilgjengelig for andre enn kun osteopater. Det fokuserer på å balansere kroppens hjernehinner og væskesystem.

Sentrale punkter i kraniosakralterapiens historie:

Opphav: William G. Sutherland (elev av osteopatiens grunnlegger Andrew Taylor Still) oppdaget bevegeligheten i kraniets knokler.
Utvikling: På 1970-tallet forsket John Upledger ved Michigan State University og kalte metoden «Craniosacral Therapy».
Upledger-effekten: Upledger utga boken Craniosacral Therapy i 1983, noe som gjorde metoden til en selvstendig behandlingsform.
Retninger: I dag skiller man ofte mellom en biomekanisk tilnærming (fokus på struktur) og en biodynamisk tilnærming (fokus på subtile rytmer og livsenergi).
Metoden brukes for å behandle restriksjoner i hjernehinnene og forbedre flyten i cerebrospinalvæsken for å fremme selvhelbredelse.

Min utdanning i kraniosakralterapi

Min utdannelse i kraniosakralterapi hadde hovedfokus på den biomekaniske retningen.
Den tar utgangspunkt i spinalvæskens rytme, som kan kjennes som en svært subtil bevegelse. Først og fremst i kranieknoklene, men også i andre strukturer i kroppen, spesielt ryggsøyla.
Det finnes svært spesifikke teknikker for å løsne spenninger mellom de forskjellige kranieknoklene. Både de man kan se og kjenne utenpå hodet og de man ha en indirekte kontakt med inne i hodet.
Mellom kranieknoklene løper det bindevev, nerver og blodårer, så spenninger her kan påvirke mange ting i kroppen. Og dermed kan også mange problemer løses eller bedres ved å øke bevegeligheten og plassen mellom disse.
Hjernehinnene, som fortsetter inni ryggraden, helt til korsbenet (sacrum på latin. Derav navnet kraniosakralterapi) er også en svært viktig del av kraniosakralsystemet. Disse blir påvirket av både fysiske og psykiske traumer, samt stress, og gift fra dårlig mat, medisiner og forurensning.
Øvre del av nakken regnes også som en del av kraniosakralsystemet, da det finnes en forbindelse mellom 2. nakkevirvel og duralrøret (forlengelsen av hjernehinnene inni nakkke og ryggvirvler)
På Fulcrum Institute (les mer om skolen under «om meg») ble det i tillegg undervist i enkle teknikker for å behandle bindevevet i hele kroppen, samt behandling av organene.
Alle teknikker tok utgangspunkt i en «kraniosakral tilnærming», altså veldig lett trykk, ca 5 gram, og å gi kroppen tid til å respondere fremfor å bruke kraft.